Smaksnotater

[Alexander Hojem]

Hvordan bruker dere smaksnotater? Skriver dere for egen læring og nytte eller for å utveksle erfaring med andre vinsamlere?
Har dere noen favoritter der ute som skriver godt om vinens egenskaper? Eller motsatt; noen som ikke får det til?

Var smaksnotatene bedre før?

[Stig Lindahn]

Er foreløpig såpass fersk at jeg skriver for egen del og egen læring i første omgang ... deler smaksnotat her og/eller på Facebook på de vinene jeg er ektra fornøyd med og som forhåpentligvis er forfattet på en slik måte at de kan friste andre ...

Ellers er jeg stor fan av smaksnotatene til Rune Rake som er en blanding av vinfakta, smaksnotat og poesi ... av andre som anmelder vin setter jeg stor lit til notater av Gunnar Skoglund (Husets vin) og Jørn Broll (matogvinnett) fordi de ofte anmelder vin sammen med mat og interessen min når det kommer til vin er hovedsaklig å finne de gode kombinasjonene.

[Tussius]

Fra folk jeg har lært meg å kjenne er smaksnotater viktigere for meg enn poeng. Faktisk har jeg et par ganger ignorert poeng helt og kjøpt vin basert utelukkende på smaksnotater (som inneholder en liten verbal vurdering) og vært meget fornøyd. Problemet er at poengene er så tydelige at de er vanskelige å ignorere. Det krever en stor grad av trygghet og selvkontroll å skulle kjøpe en vin med 86 poeng heller enn en med 90 poeng til relativt like priser.

Når det gjelder notater er jeg, som Stig, glad i Gunnar Skoglund sine og vil ellers nevne smaksnotatene, eller omtalene om du vil, i Noble Rot. Her fra en sak om viner fra California der Spurriers omtale ble notatet (etterpå fulgte tre stjerneratinger, en basert på Spurriers personlige smak, en de mente var mer generell eller objektiv og en basert på Noble Rots smak - de kunne spart seg for minst én av dem). Om Estate Cabernet Sauvignon 2011, Ridge: Spurrier: "Ridge is amazing and Paul Draper is in a class of his own. The wine is very Cabernet and very robust, with fruit that is marvellously sweet. This is a wine I adore because it ticks all the boxes -it's got energy but there are no edges."

Dette er en omtale som fungerer meget godt for meg, men kanskje ikke en som hadde fungert i teste av Vinmonopolets nyhetsslipp?

I en annen artikkel hadde magasinet serie viner de anbefalte under "How to drink like a king without breaking the bank". Her er et par eksempler på hvordan de skrev disse notatene:
Le Soua Rouge 2010: A blend of Carignan, Syrah and Grenache grown on poor granatic soil high in the foothills of the Pyrénées; full og herbs, red fruit and game, with seamlessly integrated tannins. Le Soula produce brillian terroir expressive wines year after year. (Jeg har smakt den hvite, og synes det er en strålende vin til prisen, men ikke den røde. Noe jeg har tenkt å gjøre noe med.)

Côte du Py Morgon 2013, DOmaine Jean Foillard: A subtle whiff of meat and forest floor provides balance to ripe juicy fruit. A pure and expressive wine with the structure and complexity to promise good development over the next five years. (En beskrivelse jeg er enig i, og som jeg kunne kjøpt vinen basert på. Det hjelper naturligvis også at jeg kjenner til druen og området på en måte som gjør at jeg vet hva jeg kan forvente)

[olemski]

Jeg har utviklet en stadig større skepsis til smaksnotater de siste årene, men jeg skriver og publiserer likevel. Det å skrive dem fordrer konsentrasjon, og det er et gode i seg selv. Men det å skulle skrive mange notater fører ofte til klisjeer.

Jeg skriver på en artikkel om dette emnet nå, og jeg har også skrevet før i Vinforum om smaksnotater. Kanskje jeg burde gå tilbake og se hva jeg mente for noen år siden?

[Arild Haaland]

Dette er mitt favorittsmaksnotat. Keith Levenberg fra 2010:

Fritz Haag 2008 Brauneberger Juffer-Sonnenuhr Riesling Großes Gewächs
This is a pretty textbook example of the current hipster style of Großes Gewächs that I don't much fancy, tasting like it was created in response to a dare -- "I'll bet I can make my wine more painfully dry and acidic than yours!" It's kind of like a hypothetical blend of wine and pain. It tastes like a mouthful of razor blades dipped in acid with maybe the faintest inflection of riesling fruit. But the funny thing about this style is that it functions in wine tastings in pretty much the exact same way as the polar opposite style. In a lineup of fat, syrupy cult cabernets, the fattest, most syrupy one is always the "winner." ("Blew everything else off the table!") A lot of these GG's do the same thing, but backwards -- it's the most acidic and austere one that blows away the competition, since once someone's cut up your tongue with a razor blade the rest is kind of anti-climatic. Matt Kramer coined the phrase "low-cut-dress syndrome" to describe the tendency of those fat, syrupy wines to dominate blind tastings, like the way the first woman you notice in the room is the one with fake boobs and a plunging neckline. I can only imagine the scene if you put a wine like this in a middle of a lineup of low-cut-dress wines. All those blondes with fake boobs in stripper dresses sizing each other up and then in walks this Großes Gewächs out of a German schizer porn movie with a leather face mask, spiked heels, and shaved eyebrows cracking a cat-of-nine-tails and she says in a husky machine-like voice, "Guten tag. Who wants to be my slave? I don't use safe words." Anyway, it was an experience of sorts, but I was pretty happy to escape this wine after dinner.

[Alexander Hojem]

Flott tekst fra Andrew Jefford i dag.
http://www.decanter.com/wine-news/opini ... r-31082015