Vinforum

Hva legger du i begrepet mineralitet i vin, er det smaken av vinmarken bedre kjent som terroir eller bruker du uttrykket for å skille kvalitetsmessig bedre viner fra andre ... er det nettopp dette lille ekstra som gjør at du får lyst på en slurk til eller som gjør at du nyter en ekstra lengde i ettersmaken?

Historisk sett dukket begrepet i forbindelse med smaksnotater opp en gang på 80 tallet men hva menes egentlig med mineralitet i vin, er det noe alla forskjellen på vanlig vann og f.eks mineralvann som farris, er det så enkelt eller kan det være mer kompleks som at mineralitet er druenes måte å kanalisere jordsmonnet de vokser i ... aka Kan mineralitet rett og slett være vinrankens måte å si ifra at her får jeg for lite vann og derfor øker fruktkvaliteten slik at den kan spre sine frø andre steder?

Er det forskjell på mineralitet i hvite og røde viner?

Mineralitet brukes i dag metaforisk for å signalisere at en vins sensoriske uttrykk er nært forbundet med vinstokkenes voksested. Når jeg skriver at mineralitet brukes metaforisk mener jeg derfor billedlig eller i overført betydning. Det er imidlertid ikke slik at vinstokkene gjennom rotsystemene trekker mineraler opp fra det underliggende jordsmonnet. Det har plantefysiologene avkreftet en gang for alle, så den diskusjonen kan vi først som sist legge død. Like fullt brukes mineralitet og mineralsk av både amatører og profesjonelle for å signalisere at en vin har sin opprinnelse i et lokalt jordsmonn et eller annet sted på kloden. Det gir ingen mening å hevde at vi lukter og smaker kalk, skifer, granitt eller basalt. Vi bør derfor unngå å bruke mineralsk og mineralitet og nøye oss med å konstatere at alle viner har en mer eller mindre markant stedegen karakter, de reflekterer stedets egenart med alt hva det innebærer. I dag brukes mineralsk / mineralitet dels metaforisk for vinstokkens voksested og som uttrykk for at en vin har høy kvalitet - det er kun viner som regnes som særlig gode som nyter godt av å bli karakterisert som mineralske.

Jeg er veldig enig med Per i dette og har alltid vært forundret over hvordan uttrykket brukes. Tror mange har en tendens til bare å "slenge" det ut, men jeg har også en følelse av at det ofte brukes på viner med høy og fremtredende syre

Jeg er forundret over Pers inngang til dette. Jeg har alltid oppfattet at jeg brukte mineralitet som aroma på samme måte som jeg brukte for eksempel fruktmetaforer. Vinstokkene tar like lite opp bringebær som kalk. Men på en eller annen måte trenger vi aromaassosiasjoner for å kakaterisere vinene. Og det er da ikke slik at plantefysiologene har avvist at vinstokkene ikke trekker opp komponenter - ikke mineralene i seg selv - som påvirker aromaene.

Jeg liker ikke bruken av begrepet mineralitet fordi det er uklart for meg hva meningen bak det er. Jeg kan ikke relatere til begrepet på samme måte som helt konkrete aromamarkører som bringebær etc. En interessant artikkel (Journal of sensory science, 29 (2014) p. 1-13) beskriver et forsøk der testpersonene (et panel av vinkjennere fra industri og presse) gir individuelle beskrivelser av mineralitet, og finner at det er fellestrekk i hvordan de beskriver mineralitet med ord. Når testpersonene senere skal rangere et utvalg viner etter mineralitet finner de ingen sammenheng. Jeg vet at dette kun er en enkeltstudie, men det underbygger mangelen på konsensus. Hvis vi ikke engang kan bli enige om hvilke viner som har mest mineralitet vil vi heller ikke kunne finne hvilke stoffer som gir den egenskapen.

Det er helt greit å bruke assosiasjoner (så lenge de ikke er altfor personlige og eksentriske) for å organisere og beskrive luktinntrykk. Det utfordrende med mineralene, det være seg kalk, skifer, lavastein, granitt osv) er at de ikke lukter (eller smaker) noe som helst. Det er bare å plukke opp en rullestein fra vinmarkene til Ch. Latour, det lukter absolutt ingen ting av den hvis den er vasket og er ren. Det er ingen direkte relasjon mellom mineralene i vinmarkene og smak og lukt i vinen. Det vinstokken og andre planter tar opp via rotsystemene er i følge plantefysiologene vann og næringssalter. Vi har derfor ikke bruk for mineralsk og mineralitet for å beskrive en vin eller angi høy kvalitet, det holder å beskrive vinen som stedegen, preget av de ulike forholdene over og under jordoverflaten som former et mesoklima / mikroklima. Det er fullt forståelig at det gir mer sense å bruke sensoriske beskrivelser fra frukt- og grønnsaksriket når vi skal beskrive lukt og smak i vin. Det er lett og meningsfullt å assosiere fra frukt til frukt, fra pinot noir til bringebær eller cabernet sauvignon til solbær. Mineralitet og mineralsk er meningsløse metaforer for egenskaper i en vin som vi mye mer presist kan karakterisere ved hjelp av stedegen karakter.

Jeg er enig i at beskrivelsen "mineral" er akkurat like treffsikker som "frukt", og at vi må spesifisere ytterligere. Jeg skjønner imidlertid ikke hva du mener når du sier at kalk og granitt ikke lukter. Det gjør de, når de kommer i umiddelbar kontakt med luft. Mulig at det er en oksygenforbindelse etter en slags forstøvning av steinen som er nødvendig for at lukten skal komme frem, men det er klart vi er kjent med forskjeller i hvordan mineraler lukter.

Jancis Robinson sier i et intervju med Jamie Goode at hun sjelden eller aldri bruker begrepet men heller at det er en del av det som gir de aller beste vinene sin kompleksitet gjennom nettopp jordsmonnets beskaffenhet ...

Typiske eksempler her er jo Burgund og Bordeaux og da kanskje i særdeleshet den mineralrike leirejorden til Chateau Petrus

Hva da når uttrykket benyttes på mindre komplekse viner ... kan det være at mineralitet og f.eks. tanniner misforståes eller blandes sammen ...

Ulempen med mineralsk / mineralitet kontra stedegen er at det siste fanger opp hele kompleksiteten i mesoklima / mikroklima mens mineralsk / mineralitet impliserer at det er den dominerende stein- eller mineraltypen som gir vinen dens karakter og (kanskje) også dens kvalitet. Ingen tror da vel for alvor lenger at de er i stand til å lukte seg frem til bestemte mineraltyper av / i en vin? Det er typisk reduksjonistisk å redusere karakter / kvalitet til noe som plantefysiologisk ekspertise forteller oss ikke finner veien til druematerialet via vinstokkens opptak av vann og næringssalter. Tro meg, jeg har knust flint, ulike former for kalk (hvit, grå, brun), skifer (grønn, brun, grå) og granitt og luktet (og tom smakt på jævelskapet), og overanstrengt meg for å se de aromatiske likhetene til sancerre fra flintdominerte jordsmonn, chablis fra kimmeridgekalk og syrah på granittbaserte jordsmonn. Alt til ingen nytte. Man skal være mer katolsk enn paven for å henge en vins karakter / kvalitet på knust steinstøv fra bestemte mineraltyper. Og hvorfor er det i det hele tatt ønskelig eller nødvendig å forsvare denne posisjonen, at en vins karakter / kvalitet henger nøye sammen med bestemte jordsmonnstyper? Vi vet jo alle sammen (?) at det er det store bildet, som impliserer vinstokkenes plassering i åsryggen i tempererte klimasoner (hvis det er tale om en åsrygg, det trenger det jo ikke å være), soleksponeringen, vindeksponeringen, vanntilførsel, dreneringsevne, gjærsopp osv, for ikke å snakke om det praktiske vitikulturelle arbeidet i vinmarkene, som bidrar til å forme en vins karakter / kvalitet. Mineralsk / mineralitet har lenge vært et tomt mantra, en selvoppfyllende profeti, et uttrykk for faglig latskap, en metafor som mange (men ikke alle) norske vinskribenter drysser over vurderingene / smaksnotatene for å stadfeste en gang for alle at de har smakt en vin av høy kvalitet. Leserne kommer ikke til å savne det et eneste sekund. Det burde snarere være en lettelse å droppe mineralsk / mineralitet, for det bidrar ikke med noe som helst annet enn å signalisere at man hører til i et faglig milje som (kanskje) deler bestemte oppfatninger om hva det er som tillegges kvalitet når en vin vurderes som (god). I blant er det slik at noen ord og vendinger går ut på dato, og i dag er mineralsk / mineralitet så til de grader utdatert at vi trygt kan legge det bak oss og heller mimre over den tiden vi brukte det fordi vi oppfattet det som nytt og meningsfullt. Vi får komme oss videre og forsøke å finne andre og bedre måter å karakterisere karakter og kvalitet i vin på. Hva tenker dere der ut i miljøene? Hvordan kommer vi oss videre?

I dette er jeg uenig med deg, Per. Jeg klarer ikke å skjønne forskjellen du gjør mellom frukt- og mineralmetaforer. Det er heller ikke alltid så enkelt å identifisere frukttypen i en vin heller. Jeg er enig med deg i at det ofte kan være vanskelig å identifisere hvilke mineraler vi snakker om. Men ikke alltid. Jeg skjønner imidlertid at du har hatt en mye stengere oppfatning enn meg når det gjelder årsaksforklaringen til at viner har mineralkarakter. Jeg er helt enig med deg i at (det jeg fremdeles kaller) mineralkarakteren i en vin ikke uten videre kan forklares av samspillet mellom rotstokkene og jordsmonnet. Men dette har jeg heller aldri trodd. Jeg forholder meg imidlertid til sensoriske inntrykk, og mineralitet er ett slikt inntrykk.

De fleste som forlot skolen før "whiteboard" tok over, og før alt ble digitalt, har smakt på tavlekritt. Tavlekritt kan være produsert av kritt fra Champagne (Giotto), men oftest består det av mineralet gips (kalsiumsulfat). Kritt er en myk, hvit og porøs form av kalkstein. Jeg forbinder det jeg kaller "kalk" i champagne og/eller chablis med "smaken" av tavlekritt. Har dog ingen tro på at vinmarkene må bestå av kalk for at det skal "smake" kalk (tavlekritt) i en vin.

Slik jeg har forstått boka "Wine Science" av Jamie Goode forskes det mye nå på hvilke ensymer som gir aroma og smak i vin ...

Hovedforskjellen på lukten av mineraler og lukten av andre aromaer er at de andre aromaene faktisk kan identifiseres.

Det er ingen som tror det er tilsatt sort pepper i en vin som lukter sort pepper, men den inneholder terpenet rotundom i begge to og det er dette vi kjenner igjen som sort pepper. Det samme gjelder for bringebær, jordbær, solbærblader og en hel drøss andre aroma. Dette er aromaer som kan skilles ut og jobbes med kjemisk og som brukes i parfymeproduksjon og godteriproduksjon. Så vidt jeg vet har ingen klart å skille ut forskjellige (eller én) mineralaromaer.

Jeg større helt og holdent oppunder Per Mælengs standpunkter og mener mineralitet er misvisende og upresist.

I forbindelse med disse diskusjonene har jeg forsøkt å finne ut hva Mineraler betyr og/eller er. Det finnes to forskjellige betydninger av ordet så vidt jeg kan se. Geologen Alex Maltmann skriver noe om dette i World of Fine Wine nr. 45. Artikkelen tar for seg forskjellige ord og uttrykk relatert til geologi og hva de egentlig betyr. Mange ord som nonchalant slenges rundt i vinverden. (En interessant artikkel for alle som er opptatt av “terroir”.) Han forteller om en geologisk betydning og en betydning som plantenæring.

Den geologiske betydning handler om 4600 forskjellige typer. For å sitere store norske leksikon:

“Mineraler, naturlig forekommende grunnstoffer og kjemiske forbindelser som har karakteristiske fysiske egenskaper som f.eks. krystallform, farge, strekfarge, glans, hardhet, spaltbarhet, brudd, densitet og optiske forhold.”

Maltmann skriver videre at Mineraler klassifiseres etter hvilke kjemiske bestanddeler de forskjellige har. Ser vi for eksempel til Flint så er det en del av Chalcedony gruppen som tilhører Quartz gruppen og som videre er en del av Silicatene. (Flint - finnes i jordsmonnet i Sancerre og Pouilly-Fumé) Maltmann poengterer at alle mineraler i gruppen Quartz, deriblant Flint hverken lukter eller smaker noe. Men, som alle kan forestille seg, eller har opplevd får man en tydelig aroma av Flint når man slår med metall mot mineralet. Den aromaen er ikke fra flint i seg selv. Det kommer av et jern-ion som brenner (gnistene).

Mineraler i form av plantenæring er omtalt til å være i all hovedsak: Magnesium, Kalsium, Kalium, Sink, Jern, Fosfor, med fler. Disse har jeg aldri sett omtalt i smaksnotater med unntak av Jern.

Wine Science av Jamie Goode diskuterer mineraler ved hjelp av intervjuer og referanser til mange fagfolk. Blant annet nevner han en smaking i regi av Randal Graham som hadde forskjellige steiner (Terroir, mineraler eller hva man ønsker å kalle det!) i den samme vinen. I følge Goode smakte han forskjell på vinene, men andre som var tilstede på smakingen har en oppfatning av at det ikke var tilfelle.

Rune trekker frem Kalk og derunder Kalsiumsulfat som en metaforisk referanse, et raskt søk viser minst tre “geologiske” mineraler med Kalsiumsulfat: Gypsum, Glauberite og Anhydrite. Alle tre tilhører sulfat gruppen. (Gypsum finnes blant annet i Ribera del Duero). Tavlekritt er en veldig konkret metafor/referanse og er vel kjernen av en mineral diskusjon: det er for upresist!

Snakker vi om aromaen eple, så er det en metafor/referanse mange kan relatere til, og den referansen bidrar til en forståelse av en vins uttrykk og kan legge til rette for en felles forståelse av uttrykket. Snakker vi om mineraler enten det er struktur eller aroma så er det en metafor med så vid betydning at det er ganske søkt og tilnærmet fordummende. Dette er i tråd med den retningen internett har tatt vindiskusjoner, vi er gått et skritt frem, og er minst to tilbake.

Jeg må nok en gang si meg 100%g enig med Per Mæleng, og også Alexander Hojems siste innlegg. Jeg er redd dette er et litt sårt tema for mange som har brukt utrykket flittig

Jeg kan alvorlig talt ikke se gyldigheten av kjemiargumenter mot å bruke mineral-metaforer i smaksnotater. Vinsmakning er en praktisk-empirisk øvelse. Vi sanser det vi sanser, og hvis vi ikke tror på noe av det vi satser - for eksempel etter hurtigkurs i kjemi - kan vi da tro på det andre vi sanser? Hvis noen av de distinkte aromaene i en klassisk Chablis IKKE kan subsummeres som "mineralske" av en eller annen beskaffenhet, hvordan skal vi da beskrive dem? Jeg smakte vin i kjelleren til en anerkjent produsent av hvite burgundere forleden. Han sa at han strebet etter å lage viner som var "syrlige og mineralske". Verken han eller jeg hadde vanskeligheter med å forstå hva han mente. Jeg synes det er mer interessant å spørre om hvordan vinmakere med sine produksjonsmetoder kan påvirke vår opplevelse av vinen, for eksempel hva det er som gjør at en vin får en eller annen mineralkarakter.

Mineralsk betyr for mye. Det blir som å si at en vin er fruktig.

Ordet brukes om aroma og struktur - det er heller ikke til hjelp for å komme videre i å forstå hva det er.

Jeg tenker jo at å bruke generelle uttrykk blir mer for å understreke et poeng men kan nok være misvisende hvis uttrykket betyr forskjellige ting for alle samtidig som det kanskje er for sent eller bortkastet tid å lage en standard siden vi lukter og smaker såpass variabelt i forhold til hverandre.

Ser sjelden eller aldri at det blir satt spørsmålstegn ved et SN og har kun opplevd å bli spurt en gang de siste 2 år om utfyllende info.

Har da egentlig konseptet SN noen verdi kan jo være et adekvat spørsmål i så måte ...

Din siste setning er en egen diskusjon som naturlig vil oppstå jo mer smaksnotater som dukker opp. Temaet har allerede vært oppe i flere internasjonale kretser. Personlig synes jeg smaksnotatjungelen er blitt mer som en søppelfylling fremfor et informativt virr-varr.

Kort oppsummert for min del:
1. Viner kan ikke være mineralske, det finnes ingen empirisk, plantefysiologisk begrunnelse for å hevde at vin tar opp mineraler gjennom rotsystemet. Den ballen kan vi like gjerne legge død først som sist.
2. Når journalister, produsenter og forbrukere stadig – oftest mot bedre vitende – insisterer på å bruke mineralsk, er det av i høy grad av bekvemlighetshensyn.
3. Ved å bruke mineralsk signaliseres det at man hører til i en krets av (likesinnede) som har en noenlunde felles forståelse av kvalitet.
4. Alle kan mene at de lukter mineraler av en min, og assosiasjoner er som kjent private og har liten eller ingen verdi utover privatsfæren. Det er likevel adskillig lettere å oppnå konsensus for at det lukter stikkelsbær av en sauvignon blanc enn at de lukter granitt av en Hermitage.
5. Mineralsk kan erstattes av stedegen, og smaksnotater / vurderinger bør suppleres med synspunkter på hvilke virksomme stedlige komponenter det er som gir vinen den karakteren og kvaliteten den har i hvert enkelt tilfelle.
6. Et godt eksempel på hvor galt det kan gå når mineralsk tar overhand I et SN: ”The Aux Reignots is gorgeous in 2012 – as the rich fruit is a perfect match for this very mineralic terroir – the 2012 vintage really adds new dimensions to the Aux Reignot. In the bouquet very refined with juicy red fruit – strawberries, pomegranate and forrest berries – combined with smoky and salty notes from the wonderfully stony minerality. On the palate layers of energetic and rich fruit, very fine balance and structure from the strong mineralic backbone. A very charming and rich Aux Reignot”.

Her er mine svar:

1. Jeg skjønner ikke logikken. At viner ikke kan ta opp mineraler gjennom rotsystemet, fører ikke logisk til at de ikke kan smake "mineralsk".
2. Der gikk nesten ti år fra jeg en gang på 1980-tallet (hos Hugh Johnson, tror jeg) leste at viner ikke tok opp mineraler gjennom rotsystemet, til jeg mer systematisk smakte hvitviner som jeg læret å kjenne som "mineralske". Bekvemmelighetshensyn?
3. Mulig det.
4. Nå har du og jeg smakt en del vin sammen, og jeg vil påstå at vi hadde ganske felles opplevelse av hva vi mente med mineralitet. Jeg vil til og med påstå at jeg har lært en del av deg om nettopp dette. Synes ikke stikkelsbæreksemplet er det mest relevante. Frukten i en Bordeaux kan være vanskeligere å besrive presist.
5. Synes ikke "stedegen" er synonymt med "mineralsk". Jeg er enig i ambisjonen om å finne ut av hvor smakene kommer fra: enzymer, gjærsopp, sporstoffer som plantene faktisk tar opp...
6. Er enig med deg, og Alexander, i behovet for økt presisjonsnivå.

Spennende diskusjon. Når jeg leser kommentarene på vinforum er det jo lett å betvile min egen opplevelse av lukten av en knust skiferplate, lukten i kalkgruvene i champagne i går, eller lukten av å tråkke på en pakke kritt på barneskolen. Jeg fikk noen få år på skolen med kritt. Jeg opplever mineralitet som en samlekategori på en aromagruppe. At mineralsk er upresist, er jeg enig i, og det henger nok sammen med at det er vanskeligere å skille mellom ulike dufter i denne kategorien enn fruktkategorien. Her burde man tilstrebe seg å være mer presis. Så til mineralitet som en munnfølelse. Her er jeg på usikker grunn, men min uskolerte opplevelse av mineralitet i munnen er mer enn bare aroma opplevd retronasalt, det er også knyttet til en strukturell følelse. Jeg opplever det som en prikkende og sitrende munnfølelse, som ofte er tydelig på slutte av smakskurven. Viner jeg opplever som mineralske har en annen munnfølelse enn "lite mineralske" viner selv om syrenivået er identisk. En premier eller GC chablis har for meg en berøringseffekt på smak, som er mer enn bare syre. Denne berøringseffekten opplever jeg også mange andre steder som f.eks Champagne. Jeg ser ikke at å definere dette som stedegenskap eller terrori ville vært mer presist eller forklarende.

Bra kommentar, Gard, og jeg opplever mineralitet mye likt med deg. Også enig i at dette er en spennende diskusjon man kan lære mye av

Til de andre innleggene: Når det gjelder sammenkoblingen mellom terroirnog mineralitet, må jeg innrømme at jeg ikke skjønner dette. Det blir hevdet (og sikkert sant) at mineraler (stein, skifer, kritt etc) ikke blir tatt opp i druene. Hvordan kan da den opplevde mineraliteten linkes mot terroir? For meg blir det som at aromaen bringebær også kan/bør linkes mot terroir. For meg gir det like lite mening.

På vinkelneren lærte vi om mineralitet i flere former, og det var tydelig uenighet blant lærerne. Det ble brukt om aromaer, om munnfølelse og det ble dekreditert. For meg er hovedproblemet med mineralitet er at det synes å være en sekkekategori for noen og da blir det definitivt upresist. Jeg oppfatter det også tidvis som en beskrivelse som brukes på de aromaene, smakene og teksturene vi ikke finner andre navn på, og da synes jeg vi heller skal jobbe mot å presisere. Hva presiseringen eventuelt ender opp med er en annen sak.

En av de tingene jeg en stund tenkte var mineralitet var teksturen i riesling, men der har jeg blitt mer overbevist om at dette henger sammen med det tanninene i riesling, men jeg sliter med å finne gode studier på dette. Det er dog flere vinprodusenter som poengterer at riesling har et veldig høyt tannininnhold.

Når det gjelder å bruke spesifikke aromaer om terroir så gjøres da også det, fioler nevnes f.eks ofte som en indikator på at en burgunder kommer fra Vosne-Romanée.

For å gjøre diskusjonen enda mer presis, mineraler tas opp av rotsystemet, men det er ingen direkte link mellom mineralinnhold i jorden og mineralinnholdet i druene. Mineralene som tas opp, blir brukt av planten og påvirker modning, avkastning, ph-nivå etc. Siden både for mye og for lite av et mineral er et problem for planten, er det viktig at jorden inneholder en variert sammensetning av mineraler som står i antagonistiske forhold til hverandre. Mengden og fordelingen av mineraler i jorden og tilgjengeligheten av disse påvirker definitivt vinkvalitet. Dette er det fysiologiske aspektet av mineralitet i vin.

Derimot, og her må vi frikoble fra det fysiologiske aspektet, "mineralitet" som en beskrivelse av vin, er en metafor som alle andre metaforer om vin, som at en vin lukter jordbær, bringebær, fioler eller hva det måtte være. Det må være like legitimt å kalle en vin mineralsk som å kalle den floral.

At mineraler ikke er volatile, dvs at de ikke har (oppfattbare) aromaer, gjør metaforen mindre tilgjengelig enn en del andre metaforer. Likefullt, i en krets av likesinnede smakere er det fullt mulig å definere mineralitet som et gjengs begrep, for eksempel som et aspekt ved en vins aroma som gjør at aromaen fremstår som annet enn overfladisk og platt. Selv bruker jeg kanskje "dyp" eller "kompleks" om en slik aroma, men de begrepene er egentlig like vanskelige å definere som "mineralsk".

Det er korrekt som Terje sier at vinplanten tar opp mange typer mineralsalter gjennom rotsystemet, og det er selvsagt heller ikke vinplanten alene om. Salter er jo mineraler, og det er fullt mulig å måle opptaket / konsentrasjonen i for eksempel grønnsaker, gjerne poteter for den saks skyld. Men mineraler som kalk, skifer, granitt osv har ikke vist seg målbart til stede i verken poteter eller vin. Det finnes ingen indiksjon på at denne typen mileraler finner veien til druene gjennom vinplantens rotsystemer. Så da blir spørsmålet hva vi skal bruke begrepet mineralitet til. Som Terje skriver så er ikke mineralsalter volatile, de avgir ikke lukt, mens frukt av ulike typer gjør det, og egner seg derfor bedre som verktøy for komparative sensoriske sammenligninger mellom eksisterende frukt og det hver og enkelt mener å oppdage i glasset. Mineralsk betyr ikke noe annet enn at en vin blir vurdert som seriøs av en gruppe smakere som betrakter seg som kunnskapsrike og som vet noe om hvilke mineraler som er frekvente her og der.

"Mineralsk betyr ikke noe annet enn at en vin blir vurdert som seriøs av en gruppe smakere som betrakter seg som kunnskapsrike og som vet noe om hvilke mineraler som er frekvente her og der."

Dette er din påstand. Den er jeg uenig i. Jeg er ikke opptatt av hva slags mineraler som finnes "her og der". Jeg er opptatt av hva jeg lukter og smaker.

Og så er kjemi på dette nivået svært komplekst, og det virker prematurt (for å bruke et kjent ord) å slutte ut fra hva som kan oppserveres av manglende mineralopptak i druene. Det finnes mindre partiker som kanskje ikke observeres, men som kan ha aromatisk innflytelse. Det kan finnes aromatisk påvirkning fra lokale gjærsopper som reflekter jordsmonn.

Et av problemene med bruken av ordet mineralsk er hvor forskjellig betydningen det har for de forskjellige som bruker ordet. (Munnfølelse, aroma, ettersmak, etc.)

Aroma og ettersmak er vel to sider av samme sak?

Det har du for så vidt rett i og jeg er enig, men det er ikke de jeg har spurt den siste tiden - av de spurte den siste tiden la noen vekt på (a)munnfølelsen, altså den taktile opplevelsen. (b) Noen aroma på nese og noen snakket om (c) ettersmaken som mineralsk, men ikke aroma. Uansett - et ord med flere betydninger slik som mineralsk . Skaper ikke en større forståelse for vinen som diskuteres med mindre alle er helt enige om hva ordets betydning skal være. Og når det gjelder mineralitet i vin så er vi langt i fra en slik "enighet".

A - En opplevelse av mineralsk munnfølelse som å tygge på kritt eller lignende
B - En aroma assosiasjon til knust stein, salt osv
C - En ettersmak med en opplevelse av mineralitet (sic)

Jeg forstår ofte hva formidleren mener med mineralsk når jeg smaker den samme vinen, men ved nærmere diskusjon vedrørende vinen så kommer ofte bedre og mer presise ord frem. Og da tenker jeg at man kan hoppe over mineralsk, og gå rett på det man assosierer eller sanser som er mer presist.

Når det kommer til diskusjonen om korrelasjon mellom jordsmonnet i vinmarken og opplevelsen av en assosiasjon til samme type jordsmonn i vinen så er vel den ballen lagt død frem til noen beviser det vitenskaplig?